Skillet mellom arbeidstaker og oppdragstaker er viktig; bl.a. med hensyn til pensjon, ferie, feriepenger, sykepenger, overtidsgodtgjørelse, arbeidsgiveravgift og trygdeavgift.
Hvorvidt en avtale kalles arbeidsavtale eller oppdragsavtale er uten betydning for om den engasjerte er å anse som arbeidstaker eller oppdragstaker. Det er de faktiske forhold som er avgjørende.
Klassifiseringen av arbeidspersonen beror på en skjønnsmessig vurdering av en rekke momenter. I en dom fra 23. juni 2016 kom Høyesterett til at en avlaster og støttekontakt i Ålesund kommune ikke var oppdragstaker, men arbeidstaker.
Høyesterett kom til at det forelå et ansettelsesforhold med kommunen, og vektla følgende momenter:
Høyesterett uttaler at det ikke er nødvendig at det faktisk utøves ledelse, det er tilstrekkelig at arbeidstakeren har en rettslig plikt til å underordne seg arbeidsgiver. Videre slutter Høyesterett seg til en tidligere avsagt høyesterettsdom, hvor det legges til grunn at tjenestemottakerens instruksjoner (til forskjell fra arbeidsgivers), oppfyller kravet til ledelse og kontroll.
Dette momentet passer ikke så godt på løpende omsorgsytelser, men Høyesterett slutter seg til uttalelsen i en tidligere avsagt høyesterettsdom om at det er mest naturlig å anse at kommunen bærer risikoen all den tid kommunen etter loven plikter å sørge for at ytelsen blir levert.
At avlastningsarbeidet foregikk i arbeidstakerens eget hjem, ble ikke tillagt stor vekt i denne saken. Hvem som stiller arbeidsrom til rådighet for arbeidsutførelsen, kan imidlertid være av betydning – noe tidligere høyesterettspraksis illustrerer.
Føyen Torkildsen mener dommen kompliserer kommunenes adgang til å inngå oppdragsavtaler innenfor helse- og omsorgstjenester. Kommunene anbefales derfor å ta en gjennomgang av gjeldende oppdragsavtaler. Skillet mellom arbeidstaker og oppdragstaker er også relevant i privat sektor, og en feilklassifisering kan få økonomiske konsekvenser.