Publisert: 21. desember 2016

Høyesterettsåret 2016

Høyesterett har også i 2016 hatt sin skjerv av rettsavklaringe. Føyen Torkildsen har oppsummert de viktigste arbeidsrettslige avgjørelsene.

Fortrinnsrett til utvidet stilling for deltidsansatte

I en sak mot Oslo kommune kom Høyesterett til at en deltidsansatts fortrinnsrett til utvidet stilling etter arbeidsmiljøloven § 14-3, ikke omfatter delvis inntreden i ny stilling. Dette innebærer at en deltidsansatt må tre inn i hele den nye stillingen, og kan ikke tiltre en viss andel av den nye stillingen. Dette innebærer at det kun er ansatte som har en deltidsstilling med så liten brøk at det kan kombineres med en utlyst deltidsstilling, som reelt sett har fortrinnsrett. Dette forutsetter at de nye stillingene til sammen utgjør en stillingsandel på 100 % eller mindre, og at en slik kombinasjon ikke er til vesentlig ulempe for arbeidsgiveren.

Støttekontakt var å anse som arbeidstaker

Høyesterett kom til at en støttekontakt og avlaster i Ålesund kommune var å anse som arbeidstaker  på tross av at kommunen hadde inngått en oppdragsavtale.

Dommen har stor betydning for kommunene ettersom den vanskeliggjør oppdragsavtaler med støttekontakter og avlastere. Høyesterett begrunnet sin avgjørelse med at brukerstyring også er å anse som arbeidsgivers ledelse og kontroll. I tillegg hadde avlasteren/støttekontakten rettslig plikt til å underordne seg kommunens organisatoriske ledelse. Selv om kommunen i praksis ikke benyttet muligheten til å styre støttekontaktens/avlasterens arbeid, var det tilstrekkelig at muligheten til å styre arbeidet var til stede. Konsekvensen er at arbeidsgiveren blir ansvarlig for å utbetale bl.a. feriepenger som hovedregel tre år tilbake i tid.

Pensjonsgrunnlaget ved tariffbestemte pensjonsordninger

Arbeidstakerne som er organisert i Industri Energi og SAFE gikk til gruppesøksmål mot en rekke arbeidsgivere. Arbeidstakerne er omfattet av tariffavtaler for mobile offshoreplattformer, plattformboring og forpleining på permanent plasserte innretninger. Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var om nattillegget skiftarbeiderne fikk, skulle inngå i pensjonsgrunnlaget for den kollektive pensjonen som følger av tariffavtalene.

Høyesterett kom til at pensjonsgrunnlaget er fastlagt i tariffavtalene, og at tolkingen av tariffavtalene tilsier at kun regulativlønnen er en del av pensjonsgrunnlaget. Nattillegget inngår ikke i regulativlønnen, og skal dermed ikke inngå i beregningen av tariffbestemt pensjon. Nattillegget var imidlertid omfattet av foretakspensjonsloven § 5-4, annet ledd, bokstav a, fordi det ikke var et «varierende tillegg». Det var med andre ord motstrid mellom loven og tariffavtalen. Motstrid med foretakspensjonsloven har imidlertid bare offentligrettslige virkninger, og gjør dermed ingen inngrep i tariffavtalens bestemmelser.

Dernest ble spørsmålet om arbeidstakerne kunne kreve nattillegget inntatt i pensjonsgrunnlaget i medhold av lov om obligatorisk tjenestepensjon. Tjenestepensjonen oppfylte imidlertid lovens minstekrav, og det var derfor ikke grunnlag for å kreve at nattillegget ble inntatt i medlemmenes pensjonsgrunnlag.

Personlig egnethet ved ansettelse av lærer

Hol kommune valgte å ansette en lærer som manglet den nødvendige formelle kompetanse fremfor å ansette en lærer med riktig kompetanse, men som kommunen fant personlig uegnet for stillingen. Høyesterett kom til at opplæringslova § 10-6, jf. § 10-1, gir adgang til midlertidig ansettelse av personer uten den formelle kompetanse, selv om det finnes søkere med slik formell kompetanse. Retten uttaler at det er adgang til å legge vekt på personlig egnethet som en del av det generelle kompetansekravet. Vurderingen må i så tilfelle være saklig, bygge på korrekt faktum og ikke være preget av utenforliggende hensyn. At søkeren etter en alminnelig kvalifikasjonsvurdering fremstår som dårligere egnet enn en annen, vil ikke være tilstrekkelig. Kommunens midlertidige ansettelse av læreren uten tilstrekkelig formell kompetanse var dermed ikke ugyldig.

Arbeidsgivers styringsrett og seniorpolitiske tiltak

En kommune valgte å avslutte seniortiltak som innebar at ansatte fra fylte 62 år fikk redusert arbeidsplikt. De to berørte ansatte fikk redusert sin stilling til 80 prosent, og hadde dermed én fridag i uken samtidig som de mottok lønn for en stillingsandel tilsvarende 100 prosent. Kommunen fant imidlertid at ordningen ble for kostbar, og valgte derfor å avslutte den. Høyesterett konkluderte med at den gunstige seniorordningen ikke endret de underliggende ansettelsesavtalene kommunen hadde med de ansatte som tilsa full stilling. I tillegg lå det ingenting i selve avtalen om tiltaket som begrenset kommunens styringsrett. Retten kom også til at ordningen ikke var preget av gjensidighet og et beskyttelsesverdig behov for innrettelse hos arbeidstakerne. Begrunnelsen for å avslutte tiltaket var basert på et forsvarlig grunnlag, og avgjørelsen var ikke vilkårlig eller basert på utenforliggende hensyn. På denne bakgrunn, og en del konkrete forhold, var konklusjonen at det var innenfor arbeidsgivers styringsrett å avslutte de seniorpolitiske tiltakene.

 

google maps
Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies) slik at vi kan yte deg bedre service. Informasjonskapslene blir hovedsakelig benyttet for trafikkmåling og optimalisering av tjenesten. Du kan også lese mer om vår bruk av informasjonskapsler.